Абордаж betyr 'bording', som i å borde et skip under sjøkrig. Det er et uvanlig og dramatisk ord å finne i en kjærlighetssang.
I denne sangen bruker Okean Elzy det metaforisk for å beskrive en intens og overveldende tilnærming fra den elskede. Linjen "Та ти наступаєш ти на абордаж" (Men du angriper, du bording) skaper et levende bilde av å bli fullstendig erobret, nesten som i et slag, noe som gir en unik vri på kjærlighetens intensitet.
I «Вище Неба» befinner jeg-personen seg i en kjærlighet som både løfter og velter ham. Når dagen tar slutt, vet han at hun snart skal gå, og han ber: «Хей хоч сьогодні не йди» [Hei, ikke gå i dag, i det minste]. Han beskriver seg selv som om sansene forsvinner: «Ну ось я вже більше нічого не бачу / Нічого не чую» [Nå ser jeg ikke noe mer / hører ikke noe]. Så kommer det fantastiske bildet «Я відчуваю як падаю в небо» [Jeg kjenner at jeg faller opp i himmelen]. Å falle oppover, uten ende og uten sted å stoppe, sier mye om hvor ute av kontroll han er. Refrengets «Вище неба» betyr «høyere enn himmelen», mens han spør den kjære: «Чому так високо літаєш» [Hvorfor flyr du så høyt?]. Hun er nær nok til å være alt, men likevel for langt borte til at han slipper inn i sjelen hennes.
Teksten er full av motsetninger. Kaldt vann kan ikke redde ham fra varmen, og han klarer ikke å drikke bort minnene. Øynene hennes er både «моя небезпека» [min fare] og «щастя моє» [min lykke]. Mot slutten blir hun sammenlignet med et angrep til sjøs: «Ти наступаєш ... на абордаж» [Du går til angrep, du går om bord i skipet mitt]. «Абордаж» er et sjømilitært ord for å storme et annet skip, så bildet er litt dramatisk og nesten morsomt, men poenget er klart: hun trenger seg innpå ham, vet allerede alt, og lar ham verken tie eller flykte. Dette er en sang om å være helt avhengig av en person som samtidig føles uoppnåelig, «задто високо» [altfor høyt].