Заповітні betyr 'høyt elskede' eller 'dyrebare', og refererer til noe som er inderlig ønsket, verdsatt, eller til og med hellig. Det er et ord som bærer en dypere emosjonell vekt enn bare 'ønsket'.
I sangen brukes det i uttrykket "Заповітні 'якби' дозволяють захотіти" (Høyt elskede 'hvis bare' lar oss ønske). Dette antyder at de dyrebare, uoppfylte ønskene eller 'hvis bare'-tankene er det som driver drømmene og lengslene, selv om hverdagens realiteter hindrer dem.
«Той День» betyr «Den dagen», og teksten lengter etter en dag der fortelleren kan fly, synge og komme seg bort fra et liv som føles trangt og stillestående. Han vil ikke «захлинутися на мілі» [drukne på grunt vann], og de håpefulle «якби» [hvis bare] blir stadig stoppet av hverdagens «але» [men]. Det er en fin, litt bitter kontrast: drømmene vil mot havet, mens unnskyldningene holder dem på land. Linjen «Дайте знайти мені нові слова» [La meg finne nye ord] høres ut som et rop etter en ny måte å leve og uttrykke seg på. «Дайте, дайте до дна!» [La meg, la meg gå helt til bunns!] gjør ønsket enda mer intenst, med et bilde av å gi seg fullstendig hen.
Så kommer sangens store syn: «Я намалюю той день, де літаю» [Jeg skal tegne den dagen jeg flyr]. Måken i luften blir et tydelig motbilde til «болоті» [myra eller sumpen]. Fortelleren vil være i himmelen, ikke fast i gjørmen. Samtidig er omgivelsene langt mindre vakre: natten er farlig, dagen kjedelig, og steiner flyr mens frø spirer fra dem. Bildene hopper mellom fare, kjedsomhet og håp, og det gjør teksten herlig uforutsigbar. Når han ber om «Дайте мені листок» [Gi meg et ark], føles det som om han vil tegne eller skrive seg fram til den etterlengtede dagen, med sangen som en liten fluktplan.