Cuesta betyr «bakke» eller «oppoverbakke» i uttrykket subiendo la cuesta al horizonte (på vei opp bakken mot horisonten). Ordet er ekstra interessant fordi det også kan bety «det koster», så det gir en poetisk følelse av at livets vei krever innsats.
Har du noen gang følt at du har gått deg helt vill i livet? I poplåten «El Camino» synger spanske Alvaro Soler om akkurat det, men med en finurlig vri: selve veien du går på er en trofast kamerat. Han kaller den rett ut for «El hermano del destino» (skjebnens bror) og «Mi viejo amigo el camino» (min gamle venn, veien). Han innrømmer ærlig at han endret kurs uten mål og mening («He cambiado el rumbo sin sentido») og trodde alt håp var ute. Likevel oppdager han at han aldri egentlig var alene, for stien lå der hele tiden under føttene hans.
Det jeg liker best med teksten er de konkrete bildene på motgang. Soler synger om å traske oppoverbakke mot horisonten mens lommene fylles av støv («El bolsillo de polvo se llenó»), og at gamle arr forteller sannheten om hva som skjedde («Cicatrices cuentan que pasó»). Han skjønte ikke hvorfor han måtte ha det kjipt der og da («tenía que pasarlo mal»), men innser til slutt at motbakkene og feilstegene rett og slett er en del av reisen. Det er en oppløftende påminnelse om at selv om du roter deg bort, er selve turen verdt det.