Malelingue betyr bokstavelig «onde tunger» og brukes om personer som sprer ondsinnede rykter eller snakker stygt om andre. I sangen sier Måneskin at disse menneskene har forsvunnet, noe som understreker følelsen av å frigjøre seg fra negativitet og motstand.
Dette er en sang om å reise seg etter å ha blitt sett ned på. Fortelleren møter de som har snakket stygt om ham med et direkte «Stronzi vi vedo» [Jeg ser dere, idioter]. Stronzi er et grovt slangord, omtrent «idioter» eller «drittsekker». De som lo av ham og aldri rakte ut en hjelpende hånd, blir stående igjen mens han «volo in alto» [flyr høyt] og «tocco il sole» [berører solen]. Bildet er stort og nesten litt frekt, men nettopp derfor fungerer det: Han nekter å falle tilbake.
Samtidig handler styrken hans om moren. Han vil «non vedere più mia madre stanca» [ikke se moren min sliten mer] og gi henne «il dono della vita» [livets gave] tilbake. Det høres ut som et løfte om å gjøre det harde arbeidet verdt noe, selv når rygg, hender, bein og armer blir utslitte. Når Gud vender ryggen til, er det likevel nok med «un raggio di sole» [en solstråle] og «uno sguardo verso il cielo» [et blikk mot himmelen] til at noe begynner på nytt. Asken, den rene luften og ilden inni ham peker mot en gjenfødelse: «Io rinasco dalla mia cenere» [Jeg blir født på nytt fra asken]. Mot slutten vakler beina, men hjertet slår fortsatt. Det er sangens staeste og fineste bilde: Kroppen kan være nær ved å gi opp, men livet fortsetter å presse seg opp gjennom bakken som et lys.