Naufragio betyr 'skipbrudd'. Det er et sterkt og dramatisk ord som man ikke hører i sanger hver dag.
I denne sangen bruker ZAZ det metaforisk for å beskrive en følelse av å være fortapt og overveldet, som om man er strandet etter et skipbrudd. Det skaper et levende bilde av dyp ensomhet og desperasjon, noe som gjør det til et virkelig minneverdig ord.
I ZAZ sin versjon av "Tous Les Cris Les S.O.S" blir vi tatt med på en følelsesladet reise der hun utforsker ensomhet og vanskeligheten med å be om hjelp. Tenk deg å kaste tomme flasker på havet, som en gal person, og håpe at noen kan lese et S.O.S. skrevet med luft, "S.O.S. Écrit avec de l'air" [S.O.S. Skrevet med luft]. Det er en nydelig metafor for å føle seg så alene at man prøver å kommunisere sin fortvilelse på de mest usynlige måter.
ZAZ synger om å tegne en ørken med usynlig blekk for å uttrykke sin ensomhet, "Je dessine à l'encre vide un désert" [Jeg tegner en ørken med tomt blekk]. Hun klamrer seg til livet, "je me raccroche la vie" [jeg klamrer meg til livet], og drukner seg i støyen fra menneskene rundt henne, uten at de forstår den dype smerten i ordene hun sender ut. Det er en sterk påminnelse om hvor vanskelig det kan være å rope om hjelp når så mange andre tragedier overvelder oss, og stressede tårer kveler kjærlighetsropene fra de svake. Til slutt samler hun glasskår fra fortiden og ser klart at "Contre le passé y'a rien à faire" [Mot fortiden er det ingenting å gjøre], og at vi må endre heltene i en verden der "le plus beau reste à faire" [det vakreste gjenstår å gjøre].