Ordet "naufragare" betyr "å forlise" eller "å lide skipbrudd". Det er et dramatisk og billedlig verb som ikke er en del av hverdagsspråket, noe som gjør det mer interessant og minneverdig.
I denne sangen brukes det poetisk for å beskrive en dyp følelse av å bli overveldet, nesten som å drukne i følelser. Linjen "Parli di mare, di naufragare" (Du snakker om havet, om å forlise) antyder en dyp og intens opplevelse, noe som gir sangen en sterk emosjonell klang.
Har du noen gang sett på noen og tenkt at de er som et levende dikt? Det er akkurat det Sal Da Vinci synger om i «Poesia». Sangen er en hyllest til en kvinne som er så inspirerende at hun er «benzina per artisti e romantici» (drivstoff for kunstnere og romantikere). Hun er ikke bare en person; hun er selve poesien. Sangeren beskriver hvordan hun snakker om kjærlighet og havet, og hvordan hun kan fange meningen med livet i en eneste setning.
Hovedpoenget i sangen er at denne kvinnen er «poesia / Che non ha bisogno di melodia» (poesi som ikke trenger en melodi). Hennes eksistens er kunst i seg selv. Hun lever i en verden «tra bellezza e follia» (mellom skjønnhet og galskap), og hun er alltid sannferdig. Selv når alt annet forsvinner, vil hun bestå for evig. Hvis hun var en sang, ville hun vært som latinsk musikk som tenner lidenskapen. Det er en utrolig romantisk måte å se på en annen person på!