On Ne Change Pas Lyrics in Norwegian by Céline Dion

Rengaine betyr en gammel melodi, en gjentakende frase, eller en klisjé. Det er et interessant ord fordi det ikke er et vanlig hverdagsord, og det fanger en følelse av noe som stadig kommer tilbake.

I sangen refererer Céline Dion til "Sa rengaine insolente" (dens frekke gjentakelse) som sies å være barnet som fortsatt er inni oss. Det handler om den indre stemmen som minner oss om hvem vi egentlig er, og som nekter å forsvinne, uansett hvor mye vi prøver å forandre oss.

Denne sangen er Céline Dion som sier rett ut: vi blir aldri egentlig noen helt andre, uansett hvor voksne, vellykkede eller «samlede» vi later som vi er. Refrenget kommer igjen og igjen: «On ne change pas» [vi forandrer oss ikke]. Hun sier at vi bare tar på oss «les costumes d'autres» [andres kostymer], og at «une veste ne cache qu'un peu de ce qu'on voit» [en jakke skjuler bare litt av det vi ser]. Altså: sminke, klær, holdning, status – alt det dekker bare over, men inni er det fortsatt den samme personen.

Samtidig går hun veldig konkret tilbake til barnet i seg. Hun synger om «l'enfant qui reste, presque nu» [barnet som er igjen, nesten nakent], og om «les instants d'innocence / quand on ne savait pas» [øyeblikkene av uskyld da vi ikke visste]. Hun beskriver hvordan vi later som vi gjør valg, «on croit / que l'on fait des choix» [vi tror at vi tar valg], men hvis du bare «grattes là» [skraper litt der], så skjelver overflaten, og der inne er «un petit qui nous ressemble» [en liten en som ligner på oss]. Jeg liker spesielt hvordan hun gjør dette helt personlig: hun snakker om «une petite fille maigre / marche à Charlemagne, inquiète» [en tynn liten jente går i Charlemagne, urolig], som er redd, går alene i snøen og «oublie le froid» [glemmer kulden] mens hun drømmer.

Det er også litt humor og selvironi her. Hun innrømmer at hun har «copié des images et des rêves que j'avais» [kopiert bilder og drømmer som jeg hadde], nesten som om hun spilte roller hun selv hadde laget. Hun prøver å sminke bort den lille jenta i seg: «si je la maquille / elle disparaît un peu» [hvis jeg sminker henne, forsvinner hun litt], men bare «le temps de me regarder faire / et se moquer de moi» [akkurat lenge nok til å se på meg og gjøre narr av meg]. Det er ganske ærlig: du kan kle deg ut som prins eller tjener, «un prince, un valet» [en prins, en tjener], men «on a toujours un geste / qui trahit qui l'on est» [vi har alltid en bevegelse som avslører hvem vi er]. Sangen er som en samtale med sitt eget yngre jeg, den lille jenta som nekter å bli borte og som stadig synger inne i henne: ikke forlat meg.