Amargura betyr 'bitterhet'. Det er et sterkt ord som beskriver en dyp følelse av sorg, skuffelse eller ubehag.
I sangen brukes det for å beskrive den ubehagelige smaken av bitterhet i munnen, men også som en metafor for den emosjonelle smerten som følger med ensomhet og desillusjon. Det er et ord som fanger den melankolske stemningen i sangen på en gripende måte.
«Dança Da Solidão» betyr «Ensomhetens dans», og teksten gjør ensomheten til noe fysisk: «Solidão é lava que cobre tudo» [Ensomhet er lava som dekker alt]. Den legger seg over hele livet, mens bitterheten i munnen smiler med «tenner av bly». Det er et hardt og litt uventet bilde. Fortelleren danser likevel, sammen med en annen: «Danço eu, dança você» [Jeg danser, du danser]. Den gjentatte dansen blir en måte å leve med desillusjonen på, ikke en munter fest.
Versene gir oss små historier og minner: Camélia blir enke, Joana forelsker seg, og Maria forsøker å ta livet sitt på grunn av kjærligheten. Faren sier: «Meu filho, tome cuidado» [Gutten min, vær forsiktig], og fortelleren klarer ikke å tenke på framtiden uten å huske fortiden. Når morgengryet kommer, lar han tankene vandre, stryker fingrene over violaen, et brasiliansk strengeinstrument, og ser på fullmånen. Så åpner teksten en liten dør ut av bitterheten: «Apesar de tudo existe uma fonte de água pura» [Til tross for alt finnes det en kilde med rent vann]. Den som drikker av den, skal ikke lenger ha bitterhet. Det gjør slutten lysere, men sangen lar fortsatt ensomhet og håp danse side om side.