Naufrágio betyr «skipsforlis» og er et dramatisk, poetisk ord som ikke dukker opp i hverdagsspråk eller i alle sanger. Selv om ordet ikke synges direkte i teksten, beskriver det godt følelsen av å være fortapt i mørket og kjempe for å finne sin plass, som når sangens jeg-person omfavner mørket og løper med ulvene.
I «Monstros» møter vi en person som har vært redd og alene lenge. Han kjenner «um nó na minha garganta» [en klump i halsen], stemmen skjelver, og monstrene under sengen holder ham våken. Selv blant andre mennesker har han følt seg alene siden barndommen. Friheten han ønsket seg, har også hatt en pris: «ser livre me fez só» [å være fri gjorde meg ensom]. Det er en enkel, men ganske hard tanke.
Samtidig nekter han å la frykten bestemme hvor han skal. Med «fogo no olhar» [ild i blikket] går han barbeint på jakt etter sin plass, omfavner mørket og løper med ulvene rundt bålet. Monstrene er ikke borte, men nå møter han dem direkte: «Bem nos olhos vejo os monstros» [rett i øynene ser jeg monstrene]. Folk har kalt ham gal fordi han ville bli mer enn de forventet, særlig «desse menino do interior» [denne gutten fra landsbygda]. Mot slutten henvender han seg til barnet han en gang var: Det kommer til å gjøre vondt, men smerten er en del av å finne ut hvem han skal bli.