Eigenarten betyr 'særegenheter' eller 'spesielle trekk'. Det er et interessant ord fordi det ikke bare refererer til egenskaper, men spesifikt til de unike og ofte litt rare sidene ved en person som gjør dem til den de er.
I sangen synger Max Raabe om å gjennomskue og akseptere hverandres "schrägen und die schönen" (skjeve og vakre) særegenheter. Dette ordet fanger essensen av dyp forståelse og aksept i et forhold, noe som gjør det både rørende og minneverdig.
I «Ans Herz Geh’n» ber jeg-personen om nærhet, nesten litt bestemt: «Willst du mir nicht ans Herz gehen?» [Vil du ikke gå meg til hjertet?]. Uttrykket betyr her å bety mye for noen, ikke at man bokstavelig talt går noe sted. Et lite tegn på omsorg er nok: «Nimm’ mich in den Arm» [Ta meg i armene]. Samtidig finnes det sårhet i spørsmålet «Kannst du nicht meinen Schmerz sehen?» [Kan du ikke se smerten min?]. Bildet «Mein Glück macht Inventur» [Lykken min tar opptelling] er både morsomt og litt trist, som om personen må undersøke hvor mye lykke som egentlig er igjen.
Det viktigste i teksten er likevel tillit og frihet til å være seg selv. «Weil du mich lässt, wie ich bin, und ich dich» [Fordi du lar meg være som jeg er, og jeg lar deg være som du er] sier at nærheten ikke krever at noen må forandre seg. De kjenner hverandres «Eigenarten» [særtrekk], både det rare og det fine, og de kjenner også kranglene og forsoningen. Derfor lover de å holde fast i hverandre og aldri svikte: «Der Rest ist mir egal» [Resten bryr jeg meg ikke om]. Hos Max Raabe blir kjærlighet her ikke en stor, glatt fantasi, men en litt rar, varm og svært konkret avtale mellom to mennesker som kjenner hverandre godt.