Infortune betyr 'ulykke' eller 'uhell'. Det er et mer formelt og poetisk ord for ulykke enn det mer vanlige 'malheur'.
I sangen synger Indochine: "Je me suis dit quelle infortune, Si tu voulais encore de moi" (Jeg sa til meg selv, for en ulykke, hvis du fortsatt ville ha meg). Ordet understreker en følelse av skjebnesvangert uhell og sårbarhet, noe som gjør det til et interessant og stemningsfullt valg.
I «J’ai demandé à la lune» snakker fortelleren til månen som om hun kan svare på spørsmål om kjærlighet. Han viser henne «mes brûlures» [sårene eller brannsårene mine], men månen ler av ham i stedet for å hjelpe. Det er et litt absurd og fint bilde: himmelen ser heller ikke særlig lovende ut, han blir ikke frisk, og selv månen virker lei av problemene hans. Når han spør «Si tu voulais encore de moi» [om du fortsatt ville ha meg], får han det kalde svaret «j’ai pas l’habitude de m’occuper des cas comme ça» [jeg pleier ikke å ta meg av slike tilfeller]. «Cas» betyr bokstavelig talt et tilfelle eller en sak, så kjærlighetssorgen blir nesten behandlet som en vanskelig pasient. Det er både morsomt og ganske brutalt.
Mellom fortelleren og den andre personen har det en gang vært stor sikkerhet: «Et toi et moi, on était tellement sûrs» [og du og jeg var så sikre]. Samtidig kalte de forholdet en «aventure» [et eventyr eller en affære] og tenkte at det ikke ville vare. Nå har han ikke mye å si eller noe særlig som kan få den andre til å le. Han forestiller seg alltid det verste, mens det beste gjør vondt, kanskje fordi håpet også kan skuffe. Sangen lar altså månen være en kjølig, småfrekk rådgiver mens en usikker person prøver å finne ut om kjærligheten fortsatt finnes.