Baladin betyr 'vandrer' eller 'gjøgler'. Det er et litt gammeldags og poetisk ord som ikke er så vanlig i dagligtalen, noe som gjør det interessant og minneverdig.
I sangen bruker Garou det for å beskrive sine egne tanker og ideer som 'baladin', altså som en omreisende musiker eller underholder. Dette gir et bilde av en person med en fri sjel og kanskje litt uforutsigbare tanker, noe som passer godt inn i sangens romantiske og reflekterende tone.
«À toi» betyr «til deg», og Garou bruker uttrykket som en skål for kvinnen han elsker. Han hyller måten hun er vakker på, de ømme ordene hennes, den lille jenta hun var, og den hun fortsatt ofte er. Han tar også med fortiden hennes, angeren hennes og «tes anciens princes charmants» [dine tidligere drømmeprinser, altså gamle kjærester]. Det gjør kjærlighetserklæringen mer menneskelig: Han elsker ikke en feilfri fantasi, men hele personen, med historie og små svakheter.
Så vender han blikket mot seg selv: «À la folie dont tu es la raison» [til galskapen som du er grunnen til], til sinne, taushet og svik han innrømmer at han noen ganger står for. Deretter blir «à toi» til «à nous» [til oss]. Han skåler for nettene og dagene deres, minnene de ennå skal lage, håpene og illusjonene, og et framtidig barn «qui sera à la fois toi et moi» [som på samme tid skal være deg og meg]. Det er både romantisk og litt freidig: Midt i alle bekjennelsene hopper han helt fram til barnet som skal ligne dem begge. Til slutt utvider han skålen til «ces milliers d'amoureux qui sont comme nous» [disse tusenvis av forelskede som er som oss], som om deres kjærlighet er én av mange historier om to mennesker som velger hverandre, dag etter dag.