«Tramonti» betyr «solnedganger». Det er et vakkert og stemningsfullt ord som umiddelbart vekker bilder av ro og refleksjon.
I sangen «Luce (Tramonti A Nord Est)» er «tramonti» sentralt, da det er en del av tittelen og gjentas i teksten. Det refererer til solnedgangene over Elisas hjemland, Nordøst-Italia, og symboliserer både skjønnhet, melankoli og nye begynnelser. Ordet er poetisk og gir sangen en dypere, mer personlig dimensjon.
I popballaden Luce (Tramonti A Nord Est) synger den italienske artisten Elisa om et intenst ønske om ekte kontakt. Hun starter med å be den andre snakke direkte og naturlig: «Parlami, come il vento fra gli alberi» (Snakk til meg, som vinden blant trærne). Hun legger vekk all beskyttelse for å være ærlig, og synger rett ut at hun ikke kan late som lenger: «Non ho difese ma ho scelto di være libera» (Jeg har intet forsvar, men jeg valgte å være fri) og «Non ho mai saputo fingere» (Jeg har aldri kunnet late som).
Det fineste bildet i teksten knytter sorg og håp sammen: «Siamo nella stessa lacrima, come un sole e una stella» (Vi er i samme tåre, som en sol og en stjerne). Elisa ser lyset falle fra øynene over solnedgangene i hjemtraktene sine («sui tramonti della mia terra»), rettet mot nye dager. Mot slutten gjentar hun bønnen «Ascoltami» (Hør på meg) gang på gang, før hun helt til slutt vrir ordet over til et krav om at den andre også må lytte innover: «Ascoltati» (Hør på deg selv).