Fiammiferi betyr 'fyrstikker'. Det er et interessant ord fordi det ikke er et vanlig ord man hører i hverdagssanger, og det gir et levende bilde.
I sangen synger Achille Lauro om "Quei ragazzi a vent'anni che bruciano fiammiferi" (De guttene på tjue som brenner fyrstikker). Dette kan tolkes som en metafor for ungdommelig rastløshet og en følelse av å kaste bort tid eller energi, kanskje i jakten på noe meningsfylt, eller rett og slett bare for å føle noe. Det skaper et sterkt bilde av ungdom som lever i øyeblikket, kanskje uten en klar retning.
Achille Lauro, en artist fra Italia, gir oss en sang som føles som en samtale med seg selv midt i usikkerheten. «No, non ho più vent’anni e so che questa è la vita mia» [Nei, jeg er ikke tjue lenger, og jeg vet at dette er livet mitt] er en direkte start: ungdommen er forbi, men livet er fortsatt vanskelig å forstå. I refrenget kommer spørsmålet igjen og igjen: «Che sarà?» [Hva vil skje?]. Det høres både bekymret og litt trassig ut, som om han vet at ingen har et ordentlig svar. Når han sier «Siamo soli, ma che sarà» [Vi er alene, men hva så], gjør han ensomheten om til en utfordring.
Bildene i teksten er mørke, men også merkelige og lekne. Han ber moren om å holde ham og sier «non guardare giù» [ikke se ned], før han beskriver mennesker som «angeli» [engler] med en stor Gud som gir dem «quel minuto di più» [det ekstra minuttet]. De unge som «bruciano fiammiferi» [brenner fyrstikker] kan høres ut som et bilde på å bruke opp livet fort og farlig. Samtidig sier han at de ler i natt, selv om «moriremo un giorno» [vi skal dø en dag]. Det er en ganske vill blanding av frykt, nærhet og svart humor. Linjen «Mi stringo a me come se fossi te» [Jeg holder rundt meg selv som om jeg var deg] gjør ensomheten helt fysisk: når den andre ikke er der, prøver han å gi seg selv den samme omfavnelsen.