Squarciagola betyr bokstavelig talt "å rive strupen" og brukes i uttrykket "ridere a squarciagola", som betyr å le høyt og hjertelig, eller "på full hals". Det er et levende og uttrykksfullt ord som ikke er en del av hverdagsordforrådet.
I sangen bruker Ultimo det for å beskrive hvordan selv de som er ekskludert kan finne glede og le høyt, noe som gir en sterk kontrast og et budskap om motstandskraft. Det er et minneverdig ord som maler et klart bilde.
I «22 Settembre» velger Ultimo livet slik det kommer, med alt det uforutsigbare i det. «Preferisco vivere» [Jeg foretrekker å leve] og «Preferisco stringere / Che lasciare perdere» [Jeg foretrekker å holde fast / framfor å gi opp] sier mye om denne holdningen. Fortelleren vil heller gripe et enkelt øyeblikk enn å vente på en fjern framtid: «Io voglio godere anche un semplice minuto» [Jeg vil også nyte et enkelt minutt]. Samtidig inviterer han en annen person til å legge bort gamle overbevisninger, stole litt på ham og fortelle en hemmelighet. Det finnes både ømhet og en litt morsom overdrivelse i «Ci penserò io a tutto» [Jeg skal ordne alt], før han innrømmer: «spero che mi salvi» [jeg håper du redder meg].
Versene beveger seg mellom minner, drømmer og en konkret dato. Han husker seg selv i en park, der han sier «mostra quanto vali» [vis hva du er verdt], og minner om at et drømmemål ikke gjør deg mislykket bare fordi det ikke blir oppfylt. Den 22. september vil han tilbake til et bestemt sted, men «adesso io non posso» [nå kan jeg ikke]. Likevel har han en oppgave: å synge «in pieno inverno / Per dar la primavera» [midt på vinteren / for å gi våren]. Det er et fint bilde på å gi folk håp og liv selv når tiden føles kald. Refrenglinjen «Io la vita la prendo com'è» [Jeg tar livet som det er] blir derfor både enkel og sta: Han prøver ikke å kontrollere hele reisen, men vil gå videre, stå opp og stige av toget når det trengs.