Verbannen betyr å forvise noen, altså tvinge dem bort fra et sted eller fellesskap. I sangen brukes det poetisk i uttrykket «uit dit paradijs verbannen»: å bli forvist fra dette paradiset, som et bilde på å miste nærheten og kjærligheten man har.
«Dansen» handler om å holde fast i et annet menneske når alt rundt dem rakner. Fortelleren ber: «Blijf nog even bij mij» [Bli hos meg litt til], selv om kulden kommer, det er hull i boligen og regnet faller inn på rommet. Bildet av et «paradijs» [paradis] som står i brann er stort og dramatisk, men ønsket er enkelt: Ikke gå ennå. Selv om andre får mene hva de vil, spiller det ingen rolle så lenge den andre personen er i nærheten.
Det fine er at sangen ikke prøver å løse alt. «Onze woorden zijn oneindig» [Ordene våre er uendelige], og sammen kan de skape en egen verden, enten ting går bra eller galt. «Ik wou dat ik kon dansen, blijven dansen» [Jeg skulle ønske jeg kunne danse, fortsette å danse] blir som et lite opprør mot katastrofen: Før alt forsvinner, vil fortelleren bevege seg videre sammen med noen. Mot slutten kommer en direkte oppmuntring: glem frykten, spar tårene til de trengs, og husk at «We hoeven het niet alleen te doen» [Vi trenger ikke å gjøre det alene].