Atlantis er navnet på en mytisk øy som sies å ha sunket i havet. Det er et ord som vekker nysgjerrighet og mystikk.
I denne sangen bruker Seafret "Atlantis" som en metafor for et forhold som er dømt til å mislykkes og falle fra hverandre, akkurat som den legendariske byen. Det er en kraftfull og poetisk måte å beskrive tap og undergang på.
I «Atlantis» bruker den britiske duoen Seafret den mytiske sunkne byen som en kraftfull metafor for et forhold som er i ferd med å kollapse. Sangeren uttrykker en dyp følelse av hjelpeløshet og sorg over en kjærlighet som ikke kan reddes. Linjer som «Jeg kan ikke redde oss, mitt Atlantis, vi faller» fanger den hjerteskjærende innsikten om at alt de har bygget sammen, er dømt til å gå under.
Sangen antyder at forholdet hele tiden var ustabilt, bygget på «usikker grunn» (shaky ground). Vonløsheten forsterkes av ugjenkallelige ord som har blitt sagt: «Du kan ikke ta tilbake tingene du sa». Bildet av fugler som flykter fra trærne, maler et bilde av tomhet og tap. Til syvende og sist handler sangen om den smertefulle erkjennelsen av at noen ganger, uansett hvor hardt man prøver, er det umulig å stoppe et vakkert forhold fra å gå i stykker.