Débrancher betyr «å koble fra», vanligvis en ledning eller et apparat. I sangen brukes ordet poetisk i uttrykket «débrancher les villes», altså å koble fra byene og vende tilbake til et enklere liv nær naturen.
I «L’espoir» møter vi en person som nekter å gi opp håpet, selv om livet føles rotløst og ensomt. Den andre personen sier at kjærlighetsord ikke nytter, at man bør leve uten å tenke på morgendagen, og at man «a le droit au bonheur» [har rett til lykke]. Det er en enkel, nesten sta tanke: Man har ikke tid til å dyrke ulykken. Personen har ingen bok på hyllen og kjenner verken sitt eget navn eller faren sin, bilder som får livet til å virke uten røtter eller faste svar.
Samtidig blir denne personen sett som noe vakrere enn alle ytterpunktene i verden. Fortelleren har gått gjennom ørkenen og ned i havdypet, men sier: «Je n’ai rien connu d’aussi beau que toi» [Jeg har aldri kjent noe så vakkert som deg]. Senere kommer drømmen om et sted ved havet der «le projet, c’est l’espoir» [planen er håpet]. Byene kan kobles fra, et tre kan være nok, og kanskje kan de nå den andre bredden. De to beskrives som ensomme hjerter under et drivhus, i mørket og ventende på lykke. Det er en litt merkelig og fin blanding av flukt, barndom og framtidstro, med «L’espoir» [Håpet] som sangens klare nøkkelord.