«Cartagine» refererer til den antikke byen Kartago, kjent for sine dramatiske fall og ødeleggelser. Det er et historisk og litterært ord som ikke ofte dukker opp i moderne sanger.
I sangen synger Mahmood «Poi cadiamo giù come Cartagine» (Så faller vi ned som Kartago). Dette skaper et sterkt bilde av et uunngåelig og katastrofalt fall, og gir en dypere, mer poetisk mening til tekstene.
Mahmood tar oss med til «Barrio» [nabolag] i denne fengende låten, der han utforsker et komplisert forhold. Det handler om en kjærlighet som er vanskelig å gi slipp på, selv om den er full av drama og sjalusi. Han synger «Dicevi sempre: 'Vattene via / Che non mi importa più di te'» [Du sa alltid: 'Dra din vei / Jeg bryr meg ikke om deg lenger'], men likevel blir han dratt tilbake til dette nabolaget der musikken alltid spiller. Det er en følelse av å være fanget mellom å ville komme seg bort og en uimotståelig tiltrekning til personen og stedet.
Jeg elsker hvordan Mahmood bruker sterke bilder for å beskrive følelsene sine. Han sier «Leggeri come elefanti / In mezzo a dei cristalli» [Lette som elefanter / Midt blant krystaller] for å vise den skjøre balansen i forholdet. Selv om han prøver å unngå smerten – «Bevevo acqua con Oki / Soltanto per calmarmi» [Jeg drakk vann med Oki / Bare for å roe meg ned] – ender han alltid opp med å bli kalt tilbake: «Cercami nel barrio» [Let etter meg i barrioen]. Det er en sang om å finne seg selv i et miljø som både er utfordrende og tiltrekkende, og om den konstante rytmen fra barrioen som aldri stopper.