Локонів er genitiv flertall av локон, som betyr «hårlokk» eller «krøll». Det er et poetisk og sanselig ord som ikke brukes like ofte i hverdagsspråket.
I sangen beskriver uttrykket аромат твоїх локонів «duften av hårlokkene dine», et nært og romantisk bilde som gjør øyeblikket levende.
«Останнє Літо» betyr «Den siste sommeren», og teksten lar kjærligheten leve i et nesten filmatisk øyeblikk: to personer ser på stjernene under månen, lager kaffe, deler hemmeligheter og kysser. Fortelleren vil gi den andre hvert minutt av livet sitt, og sier rett ut: «Моє сердце б'ється у твоєму ритмі» [Hjertet mitt slår i din rytme]. Det er en stor og litt søt kjærlighetserklæring, særlig når han også sier at han er «до смерті закоханий» [forelsket til døden].
Samtidig er natten «холодна і сумна» [kald og trist], så sommeren blir et sted de kan drømme seg til. «А на краю світу завжди буде літо» [På verdens ende vil det alltid være sommer] lover et fjernt sted der omfavnelsene hans kan holde henne varm. Bildet av dem i full fart på nattlige veier, med røyk i luften og duften av håret hennes, gjør kjærligheten fri og litt rastløs. Men under farten ligger det en enkel tanke: Når verden føles kald, vil han fortsatt være nær henne.