Solfège er et fransk ord som refererer til notelære, altså systemet for å lære å lese og synge noter.
I sangen bruker Edith Piaf dette ordet på en metaforisk måte. Hun synger "J'en ai tout un solfège sur cet air qui bat", noe som kan oversettes til "Jeg har en hel notelære av sorg på denne melodien som slår". Det er en poetisk måte å si at hun har en hel samling av triste minner og følelser knyttet til denne melodien, som om hennes sorg er komponert og strukturert som et musikkstykke.
Har du noen gang hatt en melodi klistret på hjernen som rett og slett nekter å gi slipp? I Padam, Padam tar den franske legenden Édith Piaf dette til et helt nytt nivå. For henne er ikke melodien bare en trall, men et nådeløst spøkelse som forfølger henne dag og natt. Hun synger: «Il arrive en courant derrière moi» (Den kommer løpende bak meg) og «Il me fait le coup du souviens-toi» (Den lurer meg med «husker du»). Uttrykket faire le coup de betyr omtrent å spille et puss eller dra en gammel vane mot noen. Sangen gjør nettopp det: Den peker fingeren mot henne og tvinger fram gamle minner om tapt kjærlighet, helt til hun nesten går fra forstanden fordi den alltid snakker før henne og overdøver hennes egen stemme.
Det morsomme og bitre er hvordan hun beskriver all denne romantikken som melodien drar fram igjen. Hun kaller det «toute la comédie des amours» (hele kjærlighetskomedien) og ramser opp billige klisjeer: «Des «je t'aime» de quatorze juillet» (Kjærlighetserklæringer fra fjortende juli, altså Frankrikes nasjonaldag med fyll og gatefest) og «Des «toujours» qu'on achète au rabais» (Evig troskap kjøpt på billigsalg). Hun bruker uttrykket «en veux-tu en voilà», som er en fransk måte å si «i bøtter og spann» eller «mer enn nok av». Alt dette koker sammen til den samme rytmen i brystet, en takt som hamrer løs: «qui bat comme un coeur de bois» (som slår som et trehjerte). Låten er intens, dramatisk og herlig ærlig om hvor slitsomt det er når fortiden nekter å holde kjeft.