Maxşere oversettes til "dommedag" eller "den siste dag". Det er et sterkt og dramatisk ord som ikke er vanlig i hverdagsspråket, noe som gjør det minneverdig og interessant.
I sangen brukes det for å understreke dybden av følelsene og løftet om evig minne: "Tu çar te birnakım hatto roke maxşere" betyr "Jeg vil ikke glemme deg før dommedag". Dette gir ordet en poetisk og skjebnesvanger tone, og viser hvor urokkelig kjærligheten eller minnet er.
Aynur Polat, en artist fra Tyrkia, synger her til en elsket som har forlatt henne. Allerede i spørsmålet «Gönlüme açtığın bu yaralar biter mi?» [Tar sårene du har åpnet i hjertet mitt noen gang slutt?] er tonen satt: kjærligheten har blitt til sår, men den som elsker, gir ikke opp selv om slutten skulle være døden. «Seven sevdiğini bir kalemde siler mi?» [Kan den som elsker, stryke den elskede bort med ett pennestrøk?] er et fint, direkte uttrykk for at man ikke bare kan viske ut et menneske. Ordet «esmerim» betyr omtrent «min mørkhårede» eller «min brunette», og brukes som en personlig tiltale til den savnede.
Bildene blir stadig mer konkrete: Hun har bare et «yırtık resmin» [revet fotografi] igjen som minne, mens alle drømmene de bygde sammen føles som løgn. Hun spør hva den andre egentlig ga henne, bortsett fra tårer, og hvorfor han kunne ødelegge det de hadde. I teksten nevnes også Urfa og Adıyaman Gölbaşı, steder i Tyrkia, som gir verset en tydelig geografisk forankring. De øvrige gjentatte linjene er på et annet språk enn tyrkisk og fungerer som et klagende refreng rundt kjærlighetssorgen. Når «Vay delal» kommer tilbake, høres det som et rop til den kjære, mens «Uy uy esmere» holder fast ved den sårede, nesten anklagende henvendelsen til «esmere», den mørkhårede.