Джана (dzhana) er et interessant ord som har røtter i persisk og arabisk, og betyr "kjære" eller "sjel". Det er et kjærlighetsord som brukes for å uttrykke dyp hengivenhet, ofte til en elsket person.
I denne sangen brukes "джана" som et kjælenavn til en elsket person, og gjentas flere ganger for å understreke følelsen av lengsel og tap. Det er et ord som gir sangen en unik og melankolsk tone, og det er ikke et vanlig russisk ord du hører hver dag.
«Джана» [Dzhana] er en direkte og sår henvendelse til en person som fortsatt er fysisk til stede, men allerede har trukket seg bort. Fortelleren ser i øynene hennes at «больше любви нет ни грамма» [det ikke finnes et gram kjærlighet igjen], og spør hvordan de kunne miste alt de hadde. Han ber henne om å la ham få «хоть что-то на память» [i det minste noe å ha som minne], mens han selv er «в серотониновой яме» [i en serotonin-grop]. Det siste er en mørk, litt dramatisk måte å beskrive en dyp nedtur på, ikke en konkret grop. «Джана» gjentas som et navn eller kjærlig tiltaleord, og gjør refrenget nesten som en bønn.
Bildene blir enda mer smertefulle i det siste verset: Hun har en sjel «в цепях» [i lenker], tankene hennes tar aldri slutt, og på deres siste kveld danser hun «но с другим» [men med en annen]. Rundt dem synger de travle gatene gjennom bilhornene, «но не о нас» [men ikke om oss]. Likevel holder fortelleren fast i spørsmålet «Может вернемся в начало» [kanskje vi kan gå tilbake til begynnelsen]. Derfor føles sangen som en natt der én person allerede har gått videre, mens den andre prøver å finne et lite spor av kjærligheten som var der før.