Artimanhas betyr «listige knep» eller «utspekulerte triks». Ordet er mer poetisk og uvanlig enn et vanlig ord for «triks», og beskriver skjulte strategier som brukes for å få en fordel.
I sangen viser det til dem som har makten, og som hevder at spillet er rettferdig selv om de kjenner alle knepene. Det gir teksten en skarp kritikk av ulikhet og av hvem som egentlig bestemmer reglene.
I «Mar» vender Bea Duarte blikket mot alle som mener de vet hvordan hun burde oppføre seg og hva hun burde føle. «Eles adoram falar / Como eu deveria agir» [De elsker å snakke om hvordan jeg burde oppføre meg], synger hun, før hun utfordrer dem til å leve «só um dia» [bare én dag] i hennes sted. Da tror hun ikke at de ville holdt ut. Det er en direkte og litt spiss invitasjon: Før du dømmer meg, prøv å svømme i det samme vannet.
Havet blir sangens sterke bilde på ulike livsvilkår. Hun tviler på at kritikerne ville «nadar contra a correnteza» [svømme mot strømmen], mens hun selv må gjøre nettopp det. Båtbildet gjør forskjellen enda tydeligere: «Se eu tivesse no seu barco / Nunca iria encostar na água» [Hvis jeg var i båten din, ville jeg aldri satt foten i vannet]. De som har makt, sier at alt er likt, som om veien opp bare består av trapper. For henne er veien også klipper, fjell, triks og vanskelige knep. Og når de som deler ut kortene sier at spillet er rettferdig, kommer det korte, skarpe spørsmålet: «Pra quem?» [For hvem?].