S’efface betyr «viskes bort» eller «forsvinner gradvis». Det kommer fra verbet s’effacer, som brukes om noe som blir svakere eller mindre tydelig, omtrent som blekk eller et minne.
I sangen ønsker fortelleren at sangen og de døde kjærlighetsminnene en dag skal «viskes bort» fra hukommelsen hans. Det er et poetisk og følelsesladet bilde på hvordan tiden langsomt kan dempe sorg.
I «La Chanson De Prévert» vender Serge Gainsbourg tilbake til en kjærlighet som er slutt, men som stadig våkner til liv gjennom en sang. Fortelleren ber den andre personen huske at sangen en gang var deres favoritt: «Cette chanson était la tienne» [Denne sangen var din]. Det er «Les feuilles mortes», skrevet av Jacques Prévert og Joseph Kosma, og hver gang høstløvet faller, blir den tidligere kjæresten hentet tilbake i minnet. Den fine detaljen er også litt brutal: «Jour après jour, les amours mortes / N’en finissent pas de mourir» [Dag etter dag slutter de døde kjærlighetene aldri å dø].
Fortelleren prøver å være sammen med andre, men deres sanger føles monotone, og han blir mer og mer likegyldig. Samtidig vet han ikke helt når likegyldigheten begynte, eller når den vil ta slutt. Høsten går over i vinter, og han håper at også «la chanson de Prévert» [Préverts sang] en dag skal viskes ut av minnet. Men helt til det skjer, er én melodi nok til å holde den gamle kjærligheten levende. Det er en enkel idé, men Gainsbourg gjør den nesten litt irriterende sann: Noen ganger er det ikke personen som åpner såret igjen, men en sang.
Serge Gainsbourg ble født som Lucien Ginsburg i Paris i 1928, sønn av russisk-jødiske emigranter, og han døde samme sted i 1991. Hans første album, Du chant à la une !..., kom ut i 1958 og inneholdt "Le Poinçonneur des Lilas", en sang om en mann som klipper billetter på metroen i Paris.
Han skrev også for andre sangere: France Gall vant Eurovision i 1965 for Luxembourg med hans "Poupée de cire, poupée de son". I 1969 ga han ut "Je t'aime... moi non plus" med Jane Birkin, en duett han først hadde spilt inn med Brigitte Bardot. Sangen ble forbudt på radio i flere land, men gikk likevel til topps i Storbritannia. Konseptalbumet Histoire de Melody Nelson fra 1971 blir ofte kalt hans hovedverk, og senere spilte han inn Aux armes et cætera i Kingston på Jamaica med Sly og Robbie.