Узбіччі betyr 'veikant' eller 'grøftekant'. Det er et interessant ord fordi det ikke er et vanlig ord man hører i hverdagsspråket, men det maler et levende bilde.
I sangen bruker artisten det for å uttrykke en følelse av å stå på sidelinjen, kanskje føle seg utenfor eller i en sårbar posisjon, mens han søker etter den andres blikk. Det gir en følelse av isolasjon og lengsel.
I «Чекаю» («Jeg venter») leter en person etter spor etter noen som har forsvunnet fra livet deres. Bildet er både sårt og litt merkelig: «Я шукаю твій слід» [Jeg leter etter sporet ditt], som om personen går blind rundt i en hule på et esel. De to oppfører seg som barn selv om de er voksne, og ber den andre om ikke å tie: «залиши пару слів» [legg igjen et par ord]. Minner om en tid da de var alene sammen, nesten i en annen verden, holder fortsatt fast i dem.
Ventingen blir mer og mer desperat. Personen vil kaste ut gamle ting, klippe håret fra langt til bob, og skrive på glass med leppene: «як чекаю тебе» [hvordan jeg venter på deg]. I refrenget står de et sted der den andre kanskje vet at de venter, mens fortvilelsen trekker dem ned og minnene blir som dypt vann. Kulden, tomheten og alle de usagte setningene gjør vondt, men «серце палає» [hjertet brenner] fortsatt. Mot slutten finnes den andre i drømmene, men ikke i virkeligheten. At tittelen gjentas så mange ganger, får ventingen til å kjennes fastlåst, som om personen ikke klarer å forlate stedet der håpet fortsatt står.