Sankarihauta betyr 'heltegrav'. Det er et sammensatt ord som kombinerer 'sankari' (helt) og 'hauta' (grav).
I denne sangen, som handler om kamp og tap, er ordet spesielt gripende. Det refererer til graven til en helt som har falt i strid, og understreker den tragiske, men ærefulle skjebnen til de som kjemper. Det er et ord som vekker sterke bilder av mot og offer.
«Tyven / Sankarihauta» av den finske artisten Moonsorrow åpner midt i en katastrofe: En mann kommer til en landsby som en gang var fredelig, men nå står takene i flammer og blodet fra de kjære dekker bakken. Hatet hans stiger «taivaisiin» [helt opp til himmelen], og de døde er allerede på vei «tuonelaan» [til dødsriket]. Likevel nekter han å forsvinne alene. Han samler en gruppe fra de nesten beseirede, og raseriet hans skjelver gjennom motstanden. Bildet er brutalt og helt uten pynt: rundt hundre lik ligger under føttene hans, mens nåde betyr øksen mot halsen.
Så blir sangen en krigsordre. «Miekanterät vapauttakaa» [slipp sverdklingene fri] og «Hukuttakaa hurmeen virtaan!» [drukn dem i en strøm av blod!] er ikke forsiktige råd, men rop som sender de få overlevende inn i slaget. Fienden får beskjed om å gjemme seg bak skjoldene og trekke seg tilbake som feiginger. Til slutt kommer også heltens tid: Han står med det utsmykkede sverdet i hånden, sammen med brødrene sine. Selv om mange blir drept før de kan fortelle historien, lever den «taipumaton» [ubøyelige] mannen videre i sagnene. Tittelen «Sankarihauta» betyr «heltegrav», og passer til denne blandingen av seier, død og en kriger som blir større enn livet i fortellingen.