Éternel betyr 'evig'. Det er et sterkt og poetisk ord som ikke er like vanlig i hverdagsspråket, noe som gjør det mer minneverdig.
I sangen synger Louise Attaque: "Notre amour est éternel" (Vår kjærlighet er evig). Dette ordet understreker dybden og varigheten av kjærligheten de beskriver, og gir en følelse av tidløshet og uendelighet til forholdet.
I «J’t’emmène au vent» inviterer fortelleren en annen person med seg bort fra mengden: «Allez viens, j’t’emmène au vent» [Kom igjen, jeg tar deg med i vinden]. «J’t’emmène» er en muntlig, forkortet form av «je t’emmène», altså «jeg tar deg med». Bildet blir enda friere i «Je t’emmène au-dessus des gens» [Jeg tar deg med over menneskene]. Det høres ut som et ønske om å heve seg over hverdagen og se verden fra et annet sted, sammen med noen.
Samtidig er dette en ganske direkte bønn om mer nærhet. Fortelleren ber den andre om å komme tilbake, være til stede iblant og ringe oftere: «Je voudrais que tu m’appelles plus souvent» [Jeg skulle ønske at du ringte meg oftere]. Han vil også at personen skal ta initiativ og være den han hører. Om og om igjen minner han dem på: «Notre amour est éternel et pas artificiel» [Kjærligheten vår er evig og ikke kunstig]. Repetisjonen gjør løftet nesten insisterende, mens det enslige «Artificiel» [Kunstig] mot slutten gir en liten sprekk i sikkerheten. Kjærligheten beskrives som ekte, men fortelleren trenger tydeligvis at den andre viser det i praksis.