Pył betyr 'støv' eller 'pudder'. Det er et enkelt, men kraftfullt ord som ofte brukes i en poetisk eller metaforisk kontekst, spesielt når man snakker om forgjengelighet eller det som er igjen etter noe.
I sangen brukes det til å beskrive hvordan kropper vil bli til 'astralny pył' (astralt støv), noe som gir en dyp og filosofisk tone om livets syklus og det som kommer etterpå. Det er et ord som vekker ettertanke og gir sangen en unik dybde.
I «Pył» ser mennesket framtiden komme nærmere som en sikker, fysisk kraft: Den skal «obróci ciała w astralny pył» [forvandle kroppene til astralt støv]. Likevel svarer teksten ikke med stillhet, men med dans. På en «drodze donikąd» [vei mot ingensteds], knapt synlig gjennom tåken, beveger verden seg hele tiden. Venner, speilkuler, musikk, former og farger gjør øyeblikket viktig, selv om ingen vet hvor veien fører. Oppfordringen «Tańcz, tańcz, wpraw stopy w ruch» [Dans, dans, sett føttene i bevegelse] høres både ut som fest og som et spark bak: Vi blir ikke yngre, så ikke sitt stille «jak słup» [som en stolpe].
Samtidig har sangen en tørr, nesten absurd humor. Personene marsjerer stolt mot solen, men også «w kierunku złudzeń i snów» [mot illusjoner og drømmer], som om de går mot noe de ikke helt tror på. De ønsker lykke «jak jasny gwint» [som bare pokker], der «jasny gwint» er et polsk kraftuttrykk som forsterker ønsket. Når teksten sier «Nie wiem za Chiny gdzie» [Jeg vet virkelig ikke hvor], betyr «za Chiny» omtrent «ikke for alt i verden» eller «på ingen måte». Midt i denne usikkerheten ber stemmen en annen person komme nær, slik at han kan huske lukten og formen deres. Det gjør den store framtidsfrykten konkret: Hvis alt en dag blir til støv, får dansen, vennene og minnene være måten å holde fast i livet på.