Diyar betyr «land» eller «egn», og er et poetisk og litt gammeldags ord som brukes om et bestemt sted eller område. I linjen «Kendini bu diyardan» betyr det omtrent «deg selv bort fra dette landet», noe som gir sangen en dramatisk og eventyrlig stemning.
Canozan fra Tyrkia lager her en drømmeaktig scene der noen har såret «bebeğimi» [babyen min, eller den jeg er glad i]. Fortelleren skjønner ikke hvorfor, og ber den andre om å flykte: «N'olursun kaç kurtar / Kendini bu diyardan» [Vær så snill, løp og redd deg selv fra dette landet]. Ordet «yâr» betyr kjæreste eller elskede, så dette høres ut som en direkte bønn til en nær person. Bildet av en som prøver å finne solen mens månen følger etter, «Güneş'i ararken / Peşini bırakmaz Ay» [Når du leter etter solen, lar månen deg ikke være], gir teksten en litt umulig, nattlig følelse.
Det mest dramatiske bildet kommer i omkvedet: «Sar, bu şehri en başından yak / İyice yak» [Brenn denne byen helt fra begynnelsen, brenn den ordentlig]. «Şehir» betyr by, mens «yak» betyr brenn, så byen blir noe man vil utslette eller slippe fri fra. Samtidig sier sangen at «Ne yalnızlık ne hüzün / Bu gecenin gündüzü var» [Verken ensomhet eller sorg, denne natten har en dag], før den minner oss om: «Sanma ki ölümsüzüm / Bu şehrin duvarları dar» [Tro ikke at jeg er udødelig, murene i denne byen er trange]. Det er en fin kontrast mellom håpet om en morgen og følelsen av å være fanget. Tittelen betyr omtrent «Brenn denne byen», og den store, litt overdrevne oppfordringen passer perfekt til en tekst som vil rømme fra trange vegger, mørke og et sted som ikke lenger føles trygt.