Подвенечная betyr 'brude-' eller 'som hører til brudekjolen'. Det er et vakkert og litt uvanlig ord som vekker assosiasjoner til bryllup og renhet.
I sangen brukes det i uttrykket "Мария Подвенечная птица" (Maria Brude-fuglen), noe som gir et mystisk og poetisk bilde av en kvinne som er både skjør og betydningsfull, kanskje som et offer eller en hellig skikkelse i denne surrealistiske fortellingen om høstfesten.
Dette er en merkelig og mørk invitasjon: til «Праздник урожая во Дворце труда» [Høstfesten i Arbeidets palass]. Fortelleren sier at de har sunget så mye at det likevel ble som taushet, og derfor har «vår hellige vann» blitt dødt. Sorgens hjul har kjørt over dem, men de går videre mot festen. Der møter vi Rosa fra kollektivbruket og Maria, «brudens fugl», som er villige til å gi alt de har for en billett. Det høres nesten høytidelig ut, men også litt komisk og desperat: Hvorfor betale så dyrt for å komme til en fest i et arbeidspalass?
Så rakner virkeligheten enda mer. Maskinen kan ikke repareres, veien finnes ikke, og en faun lusker over jordet. En stjerne som har falt fra himmelen banker på døren. Inne i salen står røde gryter med svart sot, tog ligger knust mellom antikke ruiner, og lerretene fra Eremitasjen, det berømte kunstmuseet i St. Petersburg, ligger under føttene til forbipasserende. Dirigenten er «absolutt døv» [helt ute av stand til å høre], så musikken kan umulig følge noen klar plan. Likevel venter fortelleren ved en brygge i en stjerneløs natt og sier: «Vi er helt i begynnelsen» [Vi har nettopp startet]. Det er nettopp denne blandingen av sammenbrudd, høytid og absurd håp som gjør sangen så fascinerende.