Muurareita betyr 'murere' på norsk. Dette er et interessant ord fordi det er et konkret yrke, og sangen bruker en rekke slike ord for å beskrive hva barndomsdrømmene ble til i voksen alder.
I sangen synger Anssi Kela om hvordan de som barn drømte om å forandre verden, men endte opp som "muurareita, taksikuskeja, suutareita" (murere, drosjesjåfører, skomakere). Det er en melankolsk refleksjon over livets realiteter og hvordan ambisjoner ofte endres over tid.
«1972» ser tilbake på en skoleklasse og spør hva som skjedde med alle drømmene deres. Kristian, Susanna, Nummelin og de andre dukker opp som voksne versjoner av seg selv: den tidligere rivalen Roope får buksene rundt anklene på dansegulvet, Nummelin sitter fortsatt alene i hjørnet, og Jasmin forteller fremdeles om Miss Lohja-finalen. Refrenglinjen «Meidän piti muuttaa maailmaa» [Vi skulle forandre verden] blir morsom og litt vond når den følges av yrker som murere, taxisjåfører, skomakere, alenemødre, bilselgere og leger. Livet ble ikke den store revolusjonen de så for seg, men de kan i det minste «Tänään voidaan hetki olla kuninkaita» [I dag kan vi være konger et øyeblikk].
Sangen har også en herlig blanding av nostalgi og smålig voksenkaos. Etter skolens høytidelige luer trodde alle at de visste alt, men fortelleren innrømmer: «Mitä vanhemmiksi vartutaan, sitä tyhmemmiksi muututaan» [Jo eldre vi blir, desto dummere blir vi]. Så kommer den svært konkrete katastrofen: nøkkelen passer ikke i låsen, og klær flyr ut av vinduet. Til slutt møter han Vuorinen, en gammel venn, men etter mange år har de bare «Oli kiva nähdä» [Det var hyggelig å se deg] å si. Det er nettopp denne vekslingen mellom store ungdomsplaner, pinlige detaljer og det litt tomme voksenpratet som gjør teksten så morsom og menneskelig.